fbpx

Fra misunnelig til raus mamma

Jeg er misunnelig. Vi snakker betydelige mengder. 

Misunnelse er en følelse alle har kjent på, men som vi ikke innrømmer at vi har følt på. 

Misunnelse er skambelagt og “forbudt”, samtidig som den er dypt menneskelig. 

 Misunnelse er et ønske om å ha en annens egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Det dreier seg om en opplevelse av at andre er i en bedre situasjon enn man selv. 

Jeg var i mange år helt overbevist om at “alle” andre familier hadde en langt bedre situasjon enn meg selv. 

Jeg var misunnelig på alle dere perfekte menneskene der ute. Jeg var misunnelig på de fine, hyggelige Facebook- og Instagramlivene deres med familie og gode venner.

Alle andre familier hadde “perfekte” barn og var perfekte mammaer

Misunnelsen nådde nye høyder på sommeren!  

Jeg har slekt som er glad i fjellturer. Jeg var ekstremt misunnelig da de la ut flotte bilder på Facebook av energiske, glade barn og voksne som besteg nye høyder rundt omkring i Norges land. Galdhøpiggen, Besseggen og Rondane. Det er høyt og det er langt. Dere aner ikke hvor store smilene på de ungene var, selv etter å ha gått i seks timer bare oppover! Mine ville begynt å grine og klage etter seks minutter!!

Misunnelsen har gitt meg en trang til fjell-og teltturer

Jeg gikk i speideren noen år som jentunge, men sånn bortsett fra det har jeg aldri vært så veldig friluftsmenneske. Men nå har jeg i tillegg til fjelltoppene, ufattelig lyst til å dra på telttur! En sånn koselig telttur som jeg ser på Instagram og Facebook at «alle» har. Som selvfølgelig skjer helt uplanlagt, av typen «åh, se, det er fint vær i dag, skal vi ta en tur med teltet!«.

Den lykkelige familien på fire drar på stranda, kanskje Koster, med telt, primus og sovepose. Hele familien smiler, barna er lykkelige og er yre av spenning og glede for turen som er tatt helt på sparket. En dag tar de kanskje båten ut til en holme og overnatter med teltet på holmen. Selvsagt uten planlegging den også.​

Noen andre jeg er skikkelig misunnelig på, er de som drar på «Norgesferie» og besøker slekt og venner. Familien setter seg i bilen og er på tur et par uker og er noen dager her og noen dager der. Er det et sted de ikke har bekjente de kan bo ho hos, bor de i teltet. ​Og det er så «koselig«!!! Og selvfølgelig er det strålende vær i både Nord-Norge og Vestlandet! 

Vi snakker betydelige mengder misunnelse her!

Kathrine Aspaas

Og jeg skal love deg at det er en guffen, ekkel følelse. 

Misunnelse - den “forbudte” følelsen

Såpass vet jeg, at det er andre som også er misunnelig. Alle faktisk. Uansett om de vet det eller ikke. Og noen er jo til og med kanskje misunnelig på oss! Misunnelig på vår Spaniatur 2-3 uker hver sommer (bortsett fra i en pandemi….). 

Den fine leiligheten i første etasje, bassenget rett utenfor. En perfekt ferie for små og store. Vi storkoser oss. Det kan jo være at noen ville byttet teltturen for vår Spaniatur.

Hjemme så har vi et hus vi trives i, vi har god utdannelse. Jeg har en doktorgrad i pedagogikk. De mange årene i Akademia har gitt meg mange gode og flotte opplevelser jeg aldri ville vært foruten. Jeg har mitt eget firma og er så heldig å få hjelpe mange familier med utfordringer til en bedre hverdag. Jobben som gir meg engasjement, glede og lykke i hverdagen!

For ikke å snakke om de to fantastiske jentene mine!

Ser jeg på det utenfra, ville jeg jo antakelig vært misunnelig på meg selv?!

Lei av fasadelivet

Etter at jeg begynte å innse at jeg lider av store mengder misunnelse, har jeg nå blitt lei av fasadene. Jeg er lei av at dere bare viser de idealiserte bildene deres. Jeg er lei av å bo i et samfunn hvor vonde følelser er som dødssynder å regne. 

Er det egentlig noen der ute som føler på skam og misunnelse? Å vedkjenne seg forbudte følelser gjør man jo bare ikke! Skal du oppføre deg korrekt, skal du late som ingenting og fortsette livet ditt. Poste lykkelige bilder på Facebook, og Instagram. Du er stadig like misunnelig, men du vet det ikke. Det ligger heller som en klump i magen.

fra misunnelig til raus mamma

Aksepter misunnelsen og åpne for de underliggende følelsene

Når jeg har akseptert at jeg er misunnelig, så har jeg åpnet opp for andre følelser. Jeg har turt å kjenne etter på klumpen i magen. Turt å kjenne på følelsene jeg aldri før har turt å nærme meg. Klumpen i magen, som egentlig har vært vonde følelser, har gjort meg ufri. ​Nå tør jeg å stoppe opp og vedkjenne meg misunnelsen. Jeg har åpnet opp for det som bor i meg. Jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte. Jeg føler meg modig!

Redsel, bitterhet og skam

Jeg kjenner at en grunn til misunnelsen er at jeg er lei meg. Lei meg for at vi i mange år har vært så slitne og hatt mer enn nok med å leve fra dag til dag. I en slik hverdag er hyggelige helge- eller ferieaktiviteter noe du ikke en gang orker å tenke på. Det som for andre bare er hyggelig, var for oss utenkelig. Sorgen over livet som ikke ble som forventet. 

Vi er ikke der lenger. Men i misunnelsen ligger fremdeles min egen redsel for at vi skal prøve noe som ikke går bra. Redselen for sinne- og frustrasjonsutrudd med andre tett innpå. At det skal bli en fadese. Redselen for at det blir bråk og skrik og skrål fra begynnelse til slutt. Ikke noe som ligner på bildet av den perfekte Instagramidyllen med andre ord.

Redselen gjør at jeg ikke har turt å prøve. Jeg begrenser meg selv, uten å ha prøvd! Vi kan kanskje ikke gjøre alt, men vi kan gjøre mye. Bare vi planlegger på forhånd. Bare vi ikke har for mange overganger. 

I misunnelsen gjemmes bitterheten

I misunnelsen gjemmes også bitterhet. Bittherheten over de begrensningene som tross alt er i livet vårt fordi vi er en «annerledesfamilie». Vi kan ikke gjøre alt som «alle andre» gjør. Glansbildene deres minner meg om det livet jeg skulle hatt, men ikke fikk. Om alle drømmene som gikk i grus, om alle planene vi måtte skrinlegge.

I dypet av misunnelsen ligger skammen gjemt. Tenk hvis noen tror at det er vi voksne som ikke vil bestige fjelltopper og dra på telttur sommer og høst, og lange skiturer på vinteren. Tenk hvis dere tror at vi ikke vil gi barna våre den opplevelsen. Kanskje tenker de, friluftsmennskene, at det ikke er fint nok, komfortabelt nok for oss. «Det er bare to ukers sydentur som er godt nok for dem liksom» .

Det er ingen som vet grunnen. Det er ingen som vet at jeg ikke tør. Det er ingen som vet hva jeg føler. For det vet jeg jo ikke selv engang. Den ligger dypt begravet inne i meg. Som en vond klump i magen.

Misunnelsens Janusansikt

Det er ikke bare lett å føle på alle disse vonde følelsene (husk på det før du prøver å kjenne på følelsene; Det kan være lurt å kjøpe inn store mengder snytepapir!). Men det som er så fint oppi det hele, det er at ved å kjenne (lenge nok) på, og akseptere, de vonde følelsene, så  kommer det jammen så mange gode følelser! Det du kanskje ikke har tenkt på, er at når du legger lokk på vonde følelser, så legger du jammen lokk på de gode også!  

Les mer om når mammalivet blir for tøft her.

Da jeg akseptere at jeg var misunnelig, og de jeg er misunnelig på, måtte jeg le litt av meg selv. Le litt av den plutselige iveren etter å ligge i telt! 

Misunnelsen har også åpnet opp for en dyp takknemlighet. Jeg er så usigelig takknemlig for mine to barn som har lært meg hva det viktige i livet er. 

Lykken er ikke på Instagram, men i hverdagsøyeblikkene

Lykken ligger ikke i Instagrambildene. Det ligger i de små hverdagsøyeblikkene, som ikke blir fanget i kameraets linse. De ligger i et smil og en klem.

Jeg er takknemlig for de utfordringene livet har gitt meg. Det har gjort meg til et bedre menneske. En som tør å være seg selv, på godt og vondt.

Jeg er kanskje ikke så flink til å ta med barna på fjelltur og skitur, men jeg er flink til å snakke med dem om følelser. De ser mammaen sin som den hun er. Har jeg vært sint eller dum, så setter jeg meg ned og snakker med dem. Jeg er flink til å anerkjenne dem for de flotte jentene de er. Jeg er flink til å SE dem, jeg er flink til kvalitetstid en-til-en. Utfordringene jeg har hatt, har gjort meg til en mer tolerant og raus person. Jeg lærer mine barn om toleranse. Om det å være raus. Både overfor seg selv og andre.

Jeg vokste opp med masse friluftsliv, men med lite raushet og uten kontakt med egne følelser. Hvor viktig var egentlig friluftslivet da? Det som er viktig for meg, er at jeg oppdrar to rause jenter som er trygge på seg selv og deres verdi i verden. 

Når alt kommer til alt, er kanskje dét det viktigste.