fbpx

Jeg klarte ikke å regulere følelsene mine

Da jeg var barn var jeg flink til mange ting. Jeg var en mester i å kontrollere følelsene mine. Jeg ble ikke sint. Jeg gråt ikke. Jeg var fornuftig. Jeg gjorde det som var forventet av meg, både på skolen og hjemme.  

Det jeg var flinkest i, var å ha på meg masken min. Masken som beskyttet meg. Masken kunne ikke slå sprekker, for da visste jeg ikke hvordan jeg ville reagere. Jeg klarte ikke å regulere følelsene mine.

Da jeg ble mamma slo imidlertid masken sprekker og jeg klarte ikke lenger å ha kontrollen på følelsene mine. 

Hvorfor? Fordi jeg ble utfordret. 

Utfordret til det ytterste av et lite vesen som var totalt avhengig av meg. Som ikke klarte å fortelle med ord hva som var vanskelig for henne. Utfordret på randen av det jeg kunne klare. Jeg ble daglig trigget. 

Masken sprakk i et kaos av følelser jeg ikke klarte å kontrollere. Jeg ble sint på barna. Jeg ble sint på mannen min. Jeg ble sint på meg selv. 

Jeg ville jo bare være den omsorgsfulle, tålmodige mammaen som sto støtt i ungenes sterke følelser. Men jeg klarte ikke. Jeg klarte ikke å møte følelsene deres. I stedet ble jeg sint. Deres følelser trigget meg. For første gang i mitt liv møtte jeg meg selv i døra. De 10 budene for å oppdra ansvarsfulle og selvstendige barn

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle regulere følelsene mine

Det er mye snakk om at det er viktig at barna lærer seg å regulerer følelsene sine. Men hva med oss som voksne da? Hva med vår evne til å regulere oss selv?  

Jeg hører ofte foreldre si «han driver meg til vanvidd, så jeg kunne ikke noe for det, jeg ble bare så sint», som om ikke vi har ansvar for våre følelser!

Det er riktig at vi ikke bestemmer over følelsene våre, de bare kommer. Men hva vi gjør med dem, altså hvordan vi handler, det er vårt ansvar

For noen år siden kunne jeg imidlertid ikke ta det ansvaret. Jeg hadde ikke lærte det.  Nå har jeg lært hvor viktig det er.

Barneoppdragelsens første bud: Reguler dine egne følelser

For at jeg skal ta ansvar for barna mine må jeg ta ansvar for seg selv. 

Når vi voksne blir sinte bruker vi gjerne disiplin og konsekvenser for at barna skal lære å «oppføre seg». Da blir barna usikre på hvordan de skal håndtere følelsene sine, de blir utrygge og de føler at kjærligheten til mamma og pappa er avhengig av deres oppførsel.  

Derfor er det så viktig at vi som foreldre klarer å regulerer våre følelser, at vi ikke handler ut i fra sinne. Hvis vi er ærlige med oss selv, så er vel de fleste enige om at vi ikke er den beste utgaven av oss når vi skriker til barna våre. 

Handlinger som skjer ut i fra sinne vil gjerne være annerledes enn handlinger som tas ut i fra varme og omsorg. Dette er ikke lett. Jeg er den første til å innrømme det.

Men jeg har aldri lært å snakke om følelser!

De fleste av oss lærte ikke å regulere følelsene våre da vi var små.  Det er imidlertid nettopp derfor det er så viktig! Det er på tide å bryte et mønster. Et mønster som har pågått i generasjoner, et mønster som er styrende i samfunnet vårt: Vanskelige følelser som sinne snakker vi ikke om. De må stagges, for det viser nemlig dårlig oppførsel!

Vi snakket ikke om følelser

I min familie var det ikke mye snakk om følelser. Jeg lærte at sinne var ikke bra. Den var tvert imot farlig. 

For hva kunne skje hvis jeg ble sint? Hvordan ble jeg møtt hvis jeg uttrykte mitt sinne?   

Jeg ble derfor etterhvert en mester i å legge lokk  på følelsene mine. Klarte jeg å bite i meg sinnet mitt og skuffelsen min, ja da var jeg flink. Jeg ble flink. Flink til å ta på meg masken min. Masken viste den snille og greie Cecilie. Jenta som alltid gjorde det hun skulle. «Jamen Cecilie gjør jo ikke sånn! Cecilie er så fornuftig» Derfor tok jeg på meg «snille-fornuftige-Cecilie masken».

Jeg ble den de forventet at jeg skulle være

Jeg la jeg lokk på alt det som lå bak sinnet mitt. For det ligger alltid noe bak et sinne. Og der er det ofte mye grums. 

Da jeg la lokk på sinnet mitt, kom det bare mer sinne. Også kokte det over i form av at jeg ble vanskelig å ha med å gjøre, jeg svarte ikke, var tverr, og muret meg inne på rommet mitt. Inne i meg gråt jeg. Men ingen kunne se denne gråten. For gråt var svakhet.  

I dag bebreider jeg ikke min mor og far. De var foreldre av sin tid. Som igjen var foreldre av sin tid. Noe som jeg har snakket mye med dem om i ettertid.  

Det mest fantastiske? Min nå avdøde bestemor, som kanskje var min største læremester i kunsten å ta på meg masken, ble min største heiagjeng i å kaste den!!

Den lange veien for å kaste masken

For noen år siden begynte min reise innover i følelsene mine. Som jeg jobbet med disse følelsene! Jeg hadde lite kontakt med dem. De var mer eller mindre avstengt. Jeg kunne ikke innrømme til ungene mine at jeg var lei meg.

Frustrasjonen og alle de vanskelige følelsene ble imidlertid vist gjennom gjentatte sprekker i masken, der jeg sprakk over deres oppførsel. Det jeg aldri tenkte på var at jeg, med min oppførsel, gjorde de forvirret og usikre.   

I dag har jeg (relativt) god kontakt med meg selv. Det er ikke lett å holde masken av, det er daglig jobbing med meg selv. 

Innimellom tar jeg masken på. I behov for å beskytte meg selv (kanskje beskytte meg fra meg selv?). Men, jeg har forpliktet meg til å legge merke til mine følelser, akseptere at de er der, men ikke å reagere ut i fra dem. Og stikker følelsene av med meg, så har jeg et mantra. Jeg ber alltid om unnskyldning.  Det beste? Den store endringen jeg ser hos mine barn. Det er magisk. Til syvende og sist er det det som gjør det hele verdt det. 

Hva er dine drømmer og dine verktøy for å nå dem?

Det første jeg gjorde da jeg startet min reise, var å finne ut hva som var drømmene og målet mitt. Hva var viktig for meg. Hvorfor ønsket jeg dette? 

For meg var det viktig å bli mindre stresset. Alt stresset gjorde meg syk. Det var viktig å finne roen i meg selv og i en krevende hverdag. Det var viktig for meg å være en god mamma for jentene mine. For meg betydde det å kunne regulere mine følelser, slik at jeg var rolig i utfordrende situasjoner (som det var mange av) og hjelpe jentene mine til å regulere sine følelser.  Det var coaching, yoga og meditasjon som ble mine viktigste verktøy for å nå målene mine.  

Du må finne ditt hvorfor. Dine drømmer og mål. Du må finne dine verktøy på din unike reise. Uansett hva du velger som din vei, så er jeg her ved siden av deg og heier deg frem hvert skritt av veien.