Årene på coachingstudiet ble smertefulle og lærerike. Sakte men sikkert tok jeg innover meg at jeg kan ikke endre noen andre enn meg selv.
Sakte men sikkert innså jeg at det å ta vare på seg selv, ikke var egoistisk, men en nødvendighet for at jeg skulle være den best mulige mammaen for barna mine.
Jeg øvde på å tilgi meg selv. Innse at både jeg, mannen min og barna mine, gjorde så godt vi kunne. Etterhvert ble magefølelsen min klar og tydelig. Den som fortalte meg hvordan jeg skulle møte barna mine med ro, kjærlighet, omsorg og varme, men tydelige grenser.
Etter mange år med masse bråk og krangling, gikk vi raskt i riktig retning. Vi fikk det bra. Vi, vår lille familie, fikk et godt samspill! Det var ikke til å tro!
Endelig gikk vi i riktig retning. Ikke uten humper og utfordringer. Men veien var klar.
Hemmeligheten var å kombinere all utdanning og faglig kunnskap med min personlige erfaring. I stedet for at teoretikerne og BUP-psykologene ble sett på som ekspertene, tok barna over den rollen.
Jeg har hatt hatt mange viktige og særdeles dyktige læremestere i mitt liv. Men de viktigste har uten tvil vært barna mine.