fbpx

For høye forventninger: Den vanligste foreldrefeilen

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin

«Hun bør jo kunne det nå, hun er jo 11 år!» ».  Dette tenkte jeg ofte når det gjaldt lekser. Datteren min skulle gjøre lekser når hun kom hjem fra skolen. Det skjedde aldri. Og hver dag ble det en kamp om leksene. Hun var fortvilet, jeg ble sint, også hadde vi det gående. 

En av de vanligste foreldrefeilene vi gjør, er å stille forventninger til barna ut i fra en oppfatning om hva man “bør” klare på hvert alderstrinn. Som om det fantes en universal regler for hva et barn skal klare på ulik alderstrinn.  

Når “skal” babyen begynne å krabbe? Når skal den begynne å gå? Om du tar dine første skritt når du er 14 måneder, er det noe galt da? Og hva skal jeg klare som 48-åring?

Det sies at modenhetsspennet på en 1-klassing er 4 år. Det vil si at i en første klasse vil du ha barn mellom 4 og 8 år.  

Da må vi oppdra det barnet vi faktisk har.  

Ta utgangspunkt i hva barnet faktisk klarer

Kutt ut alle burde, skulle og måtte.  I stedet ser du på barnet ditt. På hva hun faktisk klarer og Ikke klarer. 

Så hvordan er det for deg å sette realistiske forventninger?

Datteren min klarte ikke å gjøre lekser alene. Det var en helt urealistisk forventning. Jeg sier ikke at du skal sette lavere forventninger, men realistiske forventninger. Barn med ADHD har en forsinkelse på 3-5 år i noen områder av  hjernen. 

Forskning de siste årene viser tydelig at noen områder i hjernestrukturen hos personer med ADHD har et mindre volum  og at noen områder utvikles saktere. Sammenligninger av ADHD-hjernen og en normal hjerne viser at utviklingsmønsteret i ADHD-hjernen er normal, men at det i gjennomsnitt er en forsinkelse på 3 til 5 år i noen deler av hjernen. Disse strukturene ble funnet blant annet i frontallappen og amygdala. Dette er strukturer som er viktig blant annet for hukommelse, kognisjon, regulere følelser, oppmerksomhet og aktivitet.  

Vi har etterhvert mye solid forskning som tydelig viser at ADHD ikke bare er en merkelapp på vanskelige barn eller på grunn av dårlig oppdragelse, slik man tradisjonelt trodde. Jeg håper at dette kan være med på å skape en bedre forståelse for ADHD og de utfordringene disse barna og familiene står i.

Endre fokuset ditt fra "vil ikke" til "kan ikke enda"

Barnet ditt ber deg om at du skal forstå at hun gjør så godt hun kan ut i fra sine forutsetninger. Klarer hun ikke å gjøre lekser alene selv om hun er 11 år, hjelper det lite å si at det burde hun jo klare, siden «alle» 11-åringer klarer det.  

Den største endringen du kan gjøre for din egen del, og barnets, er å skifte fokus fra «vil ikke» til «kan ikke enda». Da datteren min ikke hadde gjort leksene da jeg kom hjem fra jobb, var det fordi hun var lat og ikke gadd å gjøre leksene, at hun ikke tok skolen alvorlig eller ikke gadd å hørte på mine beskjeder? 

Da jeg kom bak den negative atferden, så jeg at det var jo ikke det at hun ikke ville, men at hun ikke klarte: «Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til».  

La derfor alltid utgangspunktet være det barnet du har foran deg og hva hun faktisk klarer. Så jobber du skritt for skritt videre derfra. Endrer du fokus fra «vil ikke» til «kan ikke enda»  vil du oppdage at barnet ditt gjør ikke noe fordi han velger, men fordi det er er noe som er vanskelig. 

Hovedutfordringen med ADHD og autisme er at det er et usynlig handikap. 

Hvis barnet ditt hadde dårlig syn ville vi ikke plassert barnet bakerst i klasserommet og si “bare anstreng deg litt mer”! Datteren min ser dårlig og det har da aldri vært en diskusjon om hvorvidt det er er viktig at hun sitter foran i klasserommet. Det har vært god tilrettelegging i forhold til hvor lyset kommer inn i rommet og andre tiltak som er viktig for henne for at hun skal se best mulig.

Dropp å løse problemet

Barn med autisme og ADHD blir imidlertid gjerne møtt med «hvorfor kan du ikke bare….» «Nå må du skjerpe deg…» «prøv litt hardere……», «hvor mange ganger har jeg sagt at…». 

Med dette perspektivet har du et problem som skal løses. Du går ut i fra, uten å sjekke, at barnet klarer det du forventer. Med andre ord dømmer du barnet ditt. Ikke bevisst, det vet jeg. Men ubevisst dømmer du, når du ikke legger forventningene ut ifra barnets faktiske nivå.  Dette fører til frustrasjoner for både voksne og barn, som i sin tur leder til bråk og krangel.  

Stopper du i stedet opp og stiller spørsmålet «hvorfor kan han ikke?» er du mer nysgjerrig, og en slik holdning gjør det mye lettere for deg å være støttende.  Igjen tilbake til 11-åringen som bare klarer å gjøre lekser hvis jeg sitter ved siden av henne og følger opp. Det er klart at jeg kan bli lei av at hun ikke klarer å gjøre ferdig leksene før jeg kommer hjem fra jobb, slik «alle» i hermetegn, venninnene klarer.  Dette er imidlertid mine følelser, og noe jeg må ta ansvar for selv. Min jobb er å finne ut av hvor mye jeg trenger å støtte og veilede for at hun skal klare oppgaven. Møter barnet konstant forventninger som er høyere enn de klarer, gir vi de bekreftelsen på at de ikke er gode nok, at de aldri får til noen ting. Trenger du oppskriften på lavt selvbilde? Du har den der. 

For høye forventninger: Den vanligste foreldrefeilen

Jobbe med selvstendighet ut i fra der barnet er

I stedet er oppgaven vår å finne ut hvilket nivå de er på. Hva klarer de alene, og hva klarer de med litt hjelp?  

Etter litt detektivarbeid fant jeg ut at 11-åringen trengte at jeg satt ved siden av henne og var tilgjengelig. Jeg måtte møte henne der. Jeg måtte akseptere og respektere det som var hennes utfordringer.  Det betyr ikke at vi ikke skal ha forventninger til barna våre, det betyr ikke at vi ikke sette krav, gjøre oppgaver for de eller sy puter under armene deres. Tvert i mot. Barn med autisme og ADHD trenger ikke hjelp, men støtte og veiledning for å bli gradvis mer selvstendige. De trenger å bli møtt på det nivået de er, på det de klarer, og sette realistiske steg videre derfra.  

Det første du gjør er er å møte barnet der hun er, og forstå hva hun kan klare og ikke kan klare å gjøre alene akkurat nå. Deretter finner du ut hva neste realistiske steg er!

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin