fbpx

Bruk av konsekvenser gir ikke en positiv relasjon mellom foreldre og barn

Noen barn har en atferd som gjør at de skyver andre mennesker fra seg. Uansett hva du som forelder sier og gjør, selv når du vil barnet vel, så opplever du at sønnen eller datteren din vender seg bort fra deg med en en uakseptabel atferd. Atferden fører til et negativt samspillsmønster, som fort kan ødelegge for relasjonen mellom foreldre og barn.  

Hvordan barn med såkalte atferdsproblemer skal møtes, er det stor uenighet om (en annen diskusjon er bruken av begrepet atferdsproblemer). 

Jeg tror nok de fleste vil være enige om at en positiv relasjon mellom foreldre og barn er viktig for at barns utvikling og læring. I spørsmålet om hvordan positiv relasjon oppnås hos barn med atferdsproblemer er det imidlertid uenighet om.

God relasjon oppnås ved å stanse problematferden

Parent Management Training (PMTO) er landets ledende foreldreveiledningsprogram som tilbys foreldre til barn med “atferdsproblemer” og ADHD. Målet med PMTO-behandlingen er åstanse eller redusere alvorlig problematferd hos barn ved å gjenopprette en positiv relasjon mellom foreldre og barn, slik at det negative familiesamspillet brytes og barnets prososiale utvikling fremmes og styrkes”. I PMTO trenes blant annet foreldrene i: 

  • Å være oppmuntrende når barnet trener inn nye mestringsområder og når barnet følger de forventinger og krav som foreldrene på forhånd har formidlet til barnet
  • Hvordan de skal følge opp med milde negative konsekvenser når barnet ikke følger de forventninger eller regler som er formidlet til barnet på forhånd

Jeg var lederen som skulle stanse problematferden

Det er mange år siden vår eldste datter fikk ADHD diagnosen. I forlengelse av dette gikk vi på foreldreveiledningsprogrammet PMTO. 

I løpet av årene som kom, prøvde vi det meste av det vi lærte av atferdsterapeutiske tiltak. 

Vi brukte timeout. Jenta ble satt i trappen, lengden ble bestemt etter alder (et minutt pr. år). Vi var tydelig på at timeout var ikke straff, men for at hun skulle få mulighet til å «tenke over hva hun hadde gjort». 

Jenta vår klarte imidlertid aldri å tenke i trappa! I stedet så ble hun sint og sprang av gårde. Jeg gjorde som foreldreveilederen sa. Gikk hun flere ganger bort fra trappa, skulle det få en konsekvens. Konsekvensen var tydelig formidlet til jenta på forhånd, slik atferd førte til at hun måtte sitte lenger i trappa. 

Men det fungerte jo heller ikke!  Uansett hva jeg gjorde, så fungerte det ikke på mitt barn. Etterhvert ble jeg desperat (jeg hadde ikke lært hvordan jeg skulle håndtere dette). I desperasjon sprang jeg etter henne, holdt henne fast, fikk henne tilbake i trappa. Jeg satt på et trappetrinn lenger opp, eller i verste fall holdt henne for at hun ikke skulle stikke av igjen. 

Hvorfor fungerte ikke timeout på mitt barn? Jeg fulgte en “oppskrift” for barn med atferdsproblemer. Det fungerte jo på «alle andres»? Hvorfor lærte hun ikke noe av det?

Magefølelsen sa at dette ikke var riktig

Etterhvert så gråt jeg inni meg da jeg satte jenta i trappa. Magefølelsen fortalte meg at dette ikke var riktig. Det virket jo ikke, hun klarte jo ikke å tenke i den trappa! Det eneste det førte til var en situasjon som eskalerte. Og en desperat mamma og sint pappa. Det var det komplette kaos.

Med stjerneklistremerker som motivasjon

På foreldreveiledningen lærte vi også å lage gode belønningssystem, med stjerneklistremerker som motivasjon. Et klistremerke hver som ble til kino i helgen (om alt gikk som planlagt). Den første dagen synes hun det var gøy, den andre dagen var motivasjonen for kino som blåst bort. 

De dagene det ble klistremerke var alt greit nok. De dagene jeg mente at ikke atferden var akseptabel, så ble det diskusjoner på hvorvidt dette kvalifiserte til et klistremerke eller ikke. Jenta gråt i fortvilelse og ba om å få prøve igjen. Jeg skulle være den tydelige lederen og sto på mitt. 

Det hjalp ikke. Jeg følte at jeg prøvde alt, men ingenting fungerte for mitt barn. Atferden ble bare verre. Og klumpen i magen vokste i tråd med fortvilelsen. 

“Hva lærer hun av dette?”

Det kjentes ikke riktig for meg å møte datteren min på denne måten, dessuten så var det en forsiktig stemme langt der inne som spurte «hva lærer hun egentlig av dette?».  

Også begynte jeg å spørre meg selv hvorfor fikk vi egentlig barn? Om daglige maktkamper med ungene skulle være normen. Jeg ønsket så inderlig å ha en god og nær foreldre-barn relasjon. Alt jeg ønsket var de hyggelige stundene. For meg var relasjonen en umulighet når min oppgave føltes mer ut som ordenspoliti enn som mamma. 

Hvorfor belønning og konsekvenser ikke fungerer

Atferdsregulering som maktkamp

Et problem er at det kan virke som om belønning og konsekvenser virker. Og med en gang gjør det kanskje det, og særlig for små barn. Gleden er imidlertid gjerne kortvarig. 

Etterhvert blir atferden gjerne verre. Bruker du belønning vil barnet etterhvert gjennomskue metoden og reagerer enten ved ignorering eller ved å kreve større belønning. 

Jesper Juul peker også på en annen utfordring med bruk av belønning, og det er at det logisk sett kreves straff. For hva gjør du når belønningen ikke virker eller barnet ikke følger forventningene som er satt? 

Det du  blir anbefalt å gjøre er da å sette en negative konsekvens. Som jeg gjorde da timeouten ikke virket. Lenger tid i trappa.

Bruk av konsekvenser kan gi barnet styringen

Utfordringen kommer når barnet ofte ikke følger forventningene, slik at du må bruke konsekvenskortet ofte. Da vil du antageligvis etterhvert få høre: «bare ta Ipaden du, jeg driter i det!» eller «og hvilken konsekvens skal du bruke i dag da?«. Og vipps, du blir satt på sidelinjen og barnet har tatt over styringen.  

Og hva gjør du når atferden etterhvert blir verre? Jo, da må du sette enda strengere grenser. Om ikke så har jo barnet vunnet. Og du er ikke lenger lederen. 

En fortvilet mor fortalte meg at adferden til hennes 15 år gammel gutt ble stadig verre til tross for foreldreveiledning over flere år. Hun fikk beskjed av veilederen om å sette enda strengere grenser og være enda tydeligere på uakseptabel atferd. Mor gjorde som hun fikk beskjed om, noe som førte til at sønnen ble stadig mer utspekulert. «Skal jeg være strengere nå, må jeg ha døgnovervåking» sa hun.

Jeg tror nok at vi alle har et ønske om å gjenopprette en positiv relasjon mellom foreldre og barn. Relasjonen mellom foreldre og barn blir imidlertid da et spørsmål om å vinne eller tape når konsekvenser benyttes. Som moren til gutten i eksempelet over. For at hun skulle få gutten til å stoppe med den destruktive atferden måtte hun bruke enda sterkere virkemidler for å vinne kampen.

Kontroll er aldri bra i en relasjon mellom mennesker

Adferdsregulerende tiltak har ingenting med relasjon å gjøre. Ved bruk av konsekvenser og belønning så er det, og vil alltid være, et maktforhold. Det er den voksne som bestemmer: Klistremerke eller ikke, sitte i trappa eller ikke, konsekvens eller ikke. Det eneste det fører til er at barnet vet hvem som bestemmer.  

Barna forstår heller ikke at vi vurderer atferd. Jeg leste et innlegg på facebook om en mor som var så fortvilet fordi sønnen sa at «pappa er ikke glad i meg» etter at pappaen hadde gitt en konsekvens for en negativ atferd. Det er nettopp det som er problemet. Vi tenker at vi vurderer atferd, men barna forstår ikke det. De føler at de blir evaluert som menneske. Om de er slem eller ikke slem. Dum eller ikke dum.  

Og her kommer kjernen. Kontroll er aldri bra i menneskelig relasjon i noen alder. Belønning og konsekvenser er ikke utviklet for å fremme barnets trivsel, tillit og læring. Jesper Juul sier at det  i stedet er utviklet som en enkel metode for desperate foreldre. 

"Jeg har et gammelt og vel gjennomprøvd prinsipp når det gjelder den slags: hvis det fungerer i samspillet mellom voksne, så fungerer det også mellom voksne og barn».

Jesper Juul

Når vi blir kontrollert går vi i forsvar

Hvordan hadde du reagert hvis mannen din hadde slått av TV`en midt under favorittserien din? Eller hvis han hadde revet telefonen ut av hendene dine og sagt «ikke mer telefonbruk nå!». Du ville etter all sannsynlighet gått i forsvar. Du ville blitt irritert og sint, og hatt et veldig behov for å ta igjen. 

Det er et naturlig menneskelig instinkt å gå i forsvar når vi føler at noen kontrollerer oss. Det samme er det med barna. De går i forsvar ved å bli trassige, skrike eller prøve å overse oss.  

Vår oppgave er ikke å kurere vanskelige følelser, eller presse dem inn i en trang A4-boks som noen har kalt “normalen”. I stedet er oppgaven vår å forstå dem og hjelpe dem til å finne ut av livet.

En årsak til at vi bruker straff er gjerne fordi vi er usikre på hva vi skal gjøre eller fordi vi ikke klarer å regulere våre egne følelser. Det er helt naturlig at frustrerte barn som strever med å kontrollere egne handlinger og følelser gjør oss sinte innimellom. Det er også helt naturlig at straff gjør at barna begynner å gråte og blir enda mer ute av seg. Det fungerer som en forsterker for våre følelser.

Kjenner vi voksne våre egne følelser?

Utfordringen er at mange voksne ikke er så godt kjent med egne følelser. Hvis ikke vi hadde vært så usikre på egne følelser, så hadde vi kunnet innrømmet vårt sinne overfor barnet og snudd det til noe konstruktivt. I stedet så blir vi usikre og mister beherskelsen ved å straffe. Det vi forteller oss selv er at vi ikke er sinte på barnet, men vi korrigerer*. 

I virkeligheten er dette en speiling av vår egen usikkerhet og utilstrekkelighet. Det er krevende å være foreldre til et barn med ADHD eller autisme. Men det er vårt ansvar å regulere følelsene våre. Les mine 5 tips for hva du kan gjøre når mammalivet blir tøft. 

Velger barnet atferden sin?

For meg er det synet på barnet i den atferdsterapeutiske foreldreveiledningen som er problemet. Grunnholdningen er at barnet er trassig, i opposisjon, liten vilje til samarbeid og mangelfull sinnekontroll. I behandlingen er målet å stanse eller redusere denne alvorlige problematferden. 

Fra et positivt psykologisk perspektiv vil man heller spørre hva kommuniserer barnet med atferden? Hvilket behov ligger til grunn og hvordan kan jeg som voksen møte dette behovet?

Hva ønsker du for barna dine?

 Er du som de fleste foreldre så  bruker du tiden og ressursene dine på å desperat prøve å stanse atferd, men lite tid på å lage erfaringer som gjør at barna har det bra og får livsmestring, både nå og i fremtiden.  

I stedet for å ha fokus på hvilken atferd den voksne ønsker å stoppe, så er utgangspunktet for meg som coach hva du ønsker for barna dine? 

Hvilke kvaliteter ønsker du at de skal utvikle og ta med seg inn i voksenlivet?  Antakelig så ønsker du at de skal bli lykkelige og selvstendige. Du ønsker at de skal ha gode relasjoner og føle mestring. 

  • Hvor stor del av dagen er det egentlig du bevisst utvikler disse kvalitetene hos barna dine? 
  • Hvem trenger du å være og hva trenger du å gjøre for å utvikle disse ressursene hos barnet ditt?

Metodene i et atferdsterapeutisk perspektiv fører i beste fall til høflighet, og ikke til læring og livsmestring. 

Den nevrologiske årsaken til hvorfor ikke belønning og konsekvenser fungerer for barn med ADHD og lignende utfordringer, diskuterer jeg inngående i denne artikkelen.

*Karson, M. (2014): Punishment doesn`t work. Psychology Today

Informasjon om PMTO. Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU). https://www.nubu.no/PMTO/

Jesper Juul: Hvorfor belønning ikke virker. https://www.babyverden.no/blogg/jesper-juul/hvorfor-belonning-ikke-virker/